Gravskikker mellom verdenene

Sommeren 1906 ble det gjort et oppsiktsvekkende arkeologisk funn på Ankenes i Narvik, og takket være dr. Astrup der i byen ble to usedvanlige skåler eller fat av bronse innsendt til Oldsaksamlingen i Kristiania. Siden kom flere tilsvarende funn for dagen i samme område. Men om bronsefatene var spesielle, var funnomstendighetene minst like bemerkelsesverdige. Det var nokså grunne, avlange graver på rad og rekke som var kommet for dagen, og i hver av gravene var et bronsefat lagt som dekke over den dødes hode. En slik gravskikk er det ikke så helt enkelt å finne verken forbilder eller sidestykker til i samtiden, det vil si på 1100-tallet e.Kr. eller noe senere.

Det ene fatet fra Ankenes, C21857b. Foto: KHM

 At det var tale om graver, er det ingen tvil om. Det ene av de to fatene som ble funnet i 1906, lå over et menneskelig kranium, der håret dessuten var bevart. Det skal ha vært mye av det, og det var rødgult, ifølge den samtidige innberetningen. O. Nicolaissen, som var ansvarlig for den antikvariske samlingen ved Tromsø museum, undersøkte flere lignende graver på Ankenes i 1911 og 1912 – ingen av dem inneholdt «rødgult haar», men i flere av dem var ganske riktig et bronsefat veltet over kraniet.

To ting er verdt å merke seg ved gravene fra Narvik. For det første: de helt spesielle bronsefatene. For det andre: Gravskikken. La oss begynne med begynnelsen – fatene.

Det best bevarte fatet fra Ankenes har flat bunn og er i underkant av 30 cm i diameter. På innsiden av fatet er graver overdelen av fem mannsfigurer; samtlige er fremstilt i profil, og de bærer side, bredbremmede hatter og vide, folderike klær. Stilen er romansk. Det er bare kjent en håndfull eksemplarer av disse gjenstandene her til lands, og bare på to lokaliteter foruten Ankenes. Skjervøy i Troms er den ene, og det kunne jo for så vidt tyde på at det er snakk om en gjenstandstype som først og fremst er blitt spredt gjennom nettverk lengst nord. Men den tanken får et skudd for baugen når det viser seg at det tredje funnstedet befinner seg i Tvedestrand på Sørlandskysten.

Hanseatiske produkter?

Internasjonalt er slike fat eller skåler derimot en nokså utbredt funngruppe. De kalles gjerne «Hansaschüsseln», og er av flere blitt satt i forbindelse med hanseatenes handel i tidlig- og høymiddelalder. Men verken dateringen eller spredningen av funn er helt i overensstemmelse med en slik tolkning. For selv om det nok kan vises at hovedmengden av funn er gjort i tilknytningen til Østersjøen og Nordsjøen, han man støtt på disse gjenstandene over det meste av Europa. Den opprinnelige bruken er heller ikke klarlagt, men mange har villet sette fatene inn i en rituell, kristen sammenheng. Man er på mye sikrere grunn når det gjelder fremstillingstidspunktet – 1100- og 1200-årene.

Det forekommer flere typer av «Hansaschüsseln». De norske tilhører varianten som fremstiller dyder og laster, men motivene er – som en dansk forsker har påpekt – «sunket ned til betydningsløshet». Det dreier seg om massefabrikerte saker «som i kunsterisk henseende er av meget liten verdi,» for å si det med arkeologen Sigurd Grieg, som har tatt for seg funnene fra vårt land.

Gravskikken

Hva så med den spesielle gravskikken på Ankenes? Det er utfordrende å finne noen direkte parallell til den, men så vel geografien, den sene dateringen og andre forhold peker mot at vi har å gjøre med grunne, samiske jordgraver fra middelalderen. Sammen med det ene fatet ble det funnet en draktspenne av finsk eller østbaltisk opprinnelse, noe som kan peke i samme retning. Det øvrige miljøet på Ankenes gir ikke noe entydig svar: Der er det registrert en gårdshaug og et par (norrøne) gravrøyser, samt en (samisk) gammetuft. Ingen av disse ligger imidlertid i tilknytning til gravene.

Det mest påfallende med gravskikken er jo det faktum at fatene er satt på hodet og lagt som dekke over ansiktene på de gravlagte. Isolert sett finner vi elementet med potter og kar som er veltet i graver til ulike tider og på ulike steder. Det gjelder for eksempel en del kremasjonsgraver fra vikingtidi østlandsområdet, der benrester og aske fra likbålet er samlet sammen og lagt i et kleberkar som så er veltet over ende. Det kan tenkes flere forklaringer på akkurat dette fenomenet – det kan ha sammenheng med en forestilling om dødsriket som en opp-ned-verden eller være en handling for å verge seg mot gjengangeri, for bare å nevne et par muligheter.

Men fat som er lagt over avdødes ansikt er en annen skål (!), og det er grunn til å tro at forklaringen må være nokså spesifikk – og dette fenomenet bør, om mulig, tolkes deretter. I klartekst betyr det å lete i yngre gravtradisjoner i nærområdet. Og ettersom flere har ment at det sannsynligvis er tale om samiske graver, er det innenfor samenes ritualer og forestillingsverdener i senere tid at vi bør rette søkelyset.

Nils Storå, den finske etnologen, studerte i sin tid skoltesamenes gravskikker. Han omtaler en skikk som det er spennende å tenke seg har sammenheng med gravene ved Narvik. Noen mennesker som ligger for døden, har en «lett» sjel, andre derimot en «tung» en, fortalte en skoltesamisk informant til Storå. Noen dør med andre ord hurtigere enn andre. Dersom en døende person ikke klarte å slippe taket, var det flere ting som kunne gjøres. Én måte å fremskynde døden på, var å velve en kobberkjel ved siden av den døende personen. Det var viktig at den var av kobber, og bare av kobber. Blant samene lenger vest het det seg derimot at kjelen skulle plasseres over den døendes hode, «slik at det mennesket som befant seg mellom verdenene, fikk dø».

At kobber- eller bronsekjelene etter at døden var inntruffet så havnet i graven, er ikke så underlig. Det samme kunne i mange tilfeller både redskapene som var blitt brukt til å grave selve graven og de remediene som man hadde fraktet den døde til gravstedet med, gå i graven med avdøde.