'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

18 februar 2013

Eksklusive runesteiner

Det finnes over 2000 runesteiner i Skandinavia fra perioden ca. 950-1100, men Norge har bare ca. 50 av dem. I vikingtiden er skikken med å reise runesteiner en mote som begynner i Danmark og sprer seg til Sør-Norge og Vest-Sverige i slutten av 900-årene og til Mälarlandskapene i Sverige omkring 1020.

Med få unntak er alle innskriftene skrevet på samme formel: ”x reiste denne stein” eller ”x lot reise denne stein til minne om y”. De fleste innskrifter opplyser om forholdet mellom x og y, og mange inneholder også tilleggsinformasjon.
Oddernessteinen, Kristiansand
I løpet av en periode på 150 år ble altså runesteinene reist. Hvorfor, må vi spørre? Birgit Sawyer, som nylig har studert runesteinene i et overordnet, skandinavisk perspektiv, mener at de hadde tre klare funksjoner. For det første var de synlige minnesmerker over de døde. Men de var også, og det på en mer direkte måte enn tilfellet var med gravmonumenter i moderne tid, minnesmerker over de levende, over dem som hadde besørget reisningen av steinene. Sist, men ikke minst, viser steinene frem den dødes så vel som de etterlattes rikdom og status, slik gravritualer og monumentale gravhauger hadde gjort tidligere.
Det kan ikke være tilfeldig at det er i overgangstiden mellom hedendom og kristendom at denne skikken dukker opp. De kristne misjonærene avviste de tradisjonelle gravritualene til fordel for enkle graver uten gravgods på vigslede kirkegårder, og de fremmet nye, annerledes måter å minnes de døde på. I overgangstiden, før kirker og kirkegårder ble vanlige, gav skikken med å reise runesteiner en mulighet for kristne familier til å minnes sine døde og vise sin status.
Runesteinene kunne plasseres på den gamle, førkristne gravplassen, i gårdstunet der den døde hadde hatt sitt hjem, på tingstedet, ved en vei eller ved et overgangssted. Det var i de fleste tilfeller arvingen, eller arvingene, som hadde hovedansvaret for å få reist steinen, og som opptrer med navnet sitt i innskriften.

07 februar 2013

Kammergraver

Kammergraver, hva er nå egentlig det? I vikingtiden er kammergraver en nokså sjelden foreteelse som det dog finnes eksempler på fra De britiske øyer i vest til Russland i øst. Det er en utpreget overregional gravskikk som tydeligvis er knyttet til periodens aristokrati. I den norske fagdiskusjonen er det først i de senere år at kammergravene har blitt diskutert i noe særlig omfang – mye fordi de lenge ble liggende i skyggen av de store skipsgravene som Gokstad og Oseberg.

Det er få spor i de nordiske skriftlige kildene etter denne spesielle gravskikken. Enkelte sene sagaer beskriver riktignok kammergraver, men hver gang temmelig sjablongmessig. I et sent innskudd i Hervarar saga hører vi om kampen på Samsø mellom heltene Hjalmar og Angantyr. Etter kampen er det Orvar-Odd som sørger for at det bygges kraftig tømrede kamre av eik som de døde berserkene legges i sammen med sine våpen, før det kastes opp gravhauger over dem. De velbygde tømmerkamrene var litt av en karstykke, heter det i sagaen.

Ved Smolensk vest i Russland finner vi det som kanskje er Europas største gravplass fra vikingtiden. Gnezdowo består av åtte mindre gravfelt. ”Mindre” er for så vidt ikke det rette ordet, for det er til sammen godt over 3000 kurganer eller gravhauger her. Siden 1870-årene har omkring 1300 av kurganene blitt arkeologisk undersøkt. Langt de fleste gravene i Gnezdowo er branngraver, men ikke alle. Under noen hauger har man avdekket nedgravninger av til dels betydelig størrelse, helt opp til 4,5 ganger 4,5 meter i firkant. I de største nedgravningene viste veggene seg å ha vært kledd med tre, og av og til fant man spor også etter gulv og tak. Disse kammergravene inneholder rikt utstyrte kvinne- eller mannsbegravelser fra 900-årene. Og de gravlagtes drakter viser at de har kledd seg som skandinaver. Flertallet av gravene i Gnezdowo inneholder ikke slike symbolske referanser til Norden, og de har vært foreslått at de relativt fåtallige rike jordfestegravene, og deriblant kammergravene, rommer skandinaviske druzhina, altså skandinaviske krigere som har inngått i en høvdings væpnede følge.

Den persiske forfatteren Ahmad ibn Rustah, som levde i det nåværende Iran i det 10. århundre, skildrer antagelig en kammerbegravelse når han forteller om en avdød stormann hos rus’ som ble lagt i en ”grav som var som et stort hus”, sammen med mat, amuletter, mynter og andre ting, foruten hans yndlingshustru; ”deretter blir døren til graven forseglet, og hun dør der inne”. Tilsvarende gravskikk kjenner vi også her hjemme i samme periode. I 1864 støtte man på en bemerkelsesverdig grav på Haugen i Rolvsøy. I en vid, men nokså lav haug fant folk på gården et stort, tømret gravkammer nedgravd i den leirholdige undergrunnen. Det var bygd av liggende stokker, fire av dem i høyden. Tømmerkammeret var kvadratisk, og hver side målte ca. 3,75 meter. Høyden var ca. en halv meter, og over det hele var lagt et flatt tak – også det av tømmerstokker. Gulvet inne i kammeret var dekket med einer. Kammeret hadde vært utstyrt med et meget rikt gravgods. Her fantes en skålvekt av bronse og noen vektlodd av bronse og jern, en del tekstiler, deriblant et silkebånd og et vevd bånd, levninger av dundyner og -puter, hesteutstyr i form av seletøy og et bisselmunnbitt, en nål av bronse, to drikkehorn, en bronsekjele, to kleberkar, to eller tre bøtter av tre, samt ben av minst to store hunder.

Rent teknisk betraktet, er kammergraver graver der den døde ikke har vært fraktet til gravstedet i en kiste av tre, men der kisten i stedet er bygget på gravstedet og ikke har vært flyttbar. Kammergravskikken har paralleller mange steder i vikingenes verden. Og overalt der skikken forekommer, viser både den påkostede byggemåten og gravenes generelt rike utstyr at kammergravene er et høystatusfenomen. Det tømrede gravkammeret i den såkalte Nordhøjen i Jelling i Danmark blir gjerne tolket som kong Gorms hvilested, mens båtkammergraven i Hedeby på tynnere grunnlag har vært forsøkt koblet til Harald Klak.

Gravformen i Hedebygraven er forresten noe atypisk, idet det her var plassert et skip, minst 16 meter langt, over det veltømrede kammeret. Graven er dermed en nokså enestående kombinasjon av kammergrav og skipsgrav. De fleste kammergravene i Danmark er funnet i Hedeby og området rundt. Det kan tyde på at skikken her er knyttet til stormannsmiljøet i og rundt den kongekontrollerte byen. Tanken får støtte av fordelingen av kammergraver i Sverige og Norge, der Mälardalen med Birka og Vestfold med Kaupang har flest funn.

I Norge for øvrig ser det ut til at kammergravene opptrer spredt langst kysten fra Østfold og helt nord til Steigen, der vi har en kvinnegrav i tømret kammer på den merkelige gravplassen på Hagbartsholmen. Av de danske kammergravene som kan dateres nærmere enn til vikingtid, er samtlige fra 900-årene. Hovedmengden av Birkagravene tilhører også det 10. århundre, men her opptrer kammergravene alt i 800-årene. Langt de fleste norske gravene av denne typen er likeledes fra 900-tallet, som den nevnte fra Rolvsøy.

Det finnes enkelte kammergraver i Skandinavia, flest i Danmark, alt i romersk jernalder og den påfølgende folkevandringstiden. Som vikingtidens kammergraver er også disse gjerne særdeles rikt utstyrte, og de representerer utvilsom en eksklusiv gravskikk. For Norges vedkommende er det verdt å nevne den velutstyrte romertidsgraven fra Sætrang på Ringerike. Men det er lite som tyder på at vi har å gjøre med en kontinuerlig tradisjon fra århundrene etter Kristi fødsel og frem til vikingtid. Vi kjenner i hvert fall ikke sikre nordiske kammergraver fra 600- og 700-tallet. Da er det mer sannsynlig at forbildet for denne skikken i vikingtid skal søkes ute i Europa. Der finnes kammergraver fra merovingisk og karolingisk tid på saksiske, frankiske og thüringiske gravplasser, og noe tidligere har vi dem også i det angelsaksiske England.

02 februar 2013

Kongelige tegnemestere

Søren Abildgaard (1718-1791) var kongelig tegnemester i andre halvdel av 1700-tallet, og han var pioneren fremfor noen innenfor arkeologisk feltregistrering så vel som praktisk geologi i Danmark. Han var dessuten fra Flekkefjord. Som vitenskapelig tegner hadde han bare én reell konkurrent i rikets intellektuelle hovedstad, København. Det var den noe yngre Andreas Thornborg (1730-1780) – og han kom fra Mandal!

Den berømte runesteinen i Jelling er bare én av svært mange fortidsminner Søren Abildgaard målte opp og dokumenterte etter at han i 1755 fikk stillingen som tegnemester ved Det kongelige Gehejme-Archiv og tilbrakte sommer etter sommer på antikvariske ekskursjoner rundt i Danmark. Tegningene oppbevares i dag ved Nationalmuseet i København, og de er så godt utført at de fremdeles i mange tilfeller kan brukes som dokumentasjon, særlig når de tegnende monumentene i dag er ødelagt eller helt forsvunnet. Over 20 feltsesonger og nærmere 1000 tegninger ble det på Søren Abildgaard før han trakk seg tilbake i 1777.

Nylig ble produktene av Abildgaards pionerarbeid – tegningene hans av gravsteiner, jettestuer, kirker og annet – utgitt i et stort anlagt katalogverk. Fortiden på tegnebrettet, heter boken, som er skrevet av Poul Grinder-Hansen.

Og det hele begynte altså i Flekkefjord, der Sørens far, Peder Abildgaard, var toller. Etter oppvekst i småbyen fulgte han den sedvanlige veien for embetsstandens sønner, iallfall de av dem som man mente hadde et godt hode: Først til Katedralskolen i Kristiansand og deretter videre til studentilværelsen i København. Til sist: Et embete – om man spilte sine kort riktig. Og det får vi si at Søren Abildgaard gjorde. Han kom til hovedstaden i 1737, giftet seg to år senere og på grunn av sine store evner som tegner klarte han å skaffe seg et utkomme som hjalp ham gjennom det lange livet som «studiosus». Han kaller seg fremdeles student da han i 1751 eller litt før kommer i kontakt med Jakob Langebek, historiker og geheimearkivar.

I 1753 reiser de to på en lang studiereise til Sverige og Østersjølandene for å tegne og dokumentere fortidsminner. To år senere ble altså Søren Abildgaard utnevnt til tegnemester. Frem til da hadde antikvarer og andre fornforskere stort sett nøyd seg med å studere skriftlige kilder. Med Sørens kunstneriske evner og praktiske sans kom de materielle levningene inn i fagdiskusjonen på en helt annen måte enn tidligere.

Barn av opplysningstiden som han var, virket Søren Abildgaard innenfor flere disipliner. Undersøkelsen hans av Stevns Klint gjorde ham til nybrottsmann også innenfor geologisk forskning, og han fulgte opp med en rekke artikler om fiskeri, om gjødsling, om gruvedrift og mye annet. Han forsøkte dessuten å få kongen interessert i porselensproduksjon etter hans egen oppskrift. Oppi det hele glemte han aldri hjembyen. I Kristiansands første avis, Christiansandske Uge-Blade, publiserte han en lang beskrivelse over Flekkefjord tolldistrikt i 1781.

Sørens sjef, Jakob Langebek, hadde en konkurrent – ja, på sett og vis en motstander – innenfor den antikvariske virksomheten. Han het Terkel Klevenfeldt og bar nag til Langebek fordi han mente at denne – og Abildgaard – hadde sneket seg inn på hans enemerker. Klevenfeldt hadde sin egen tegner, og det var altså mandalitten Andreas Thornborg. Thornborg var kongelig våpenmaler, dvs. at han skulle dokumentere og tegne nye og gamle adelsvåpen, samt kongelig portrettmaler. Det siste innebar at han skulle forevige de kongelige, og han var i en lang periode kongefamiliens foretrukne portrettmaler. Bak seg hadde en lignende bakgrunn og vei til karrieretoppen som Søren Abildgaard: Faren var Mathias Thornborg, som var måler og veier i Mandal. Derfra bar det til skole i stiftsstaden, og så studier i København, der Klevenfeldt fikk øye på hans talent.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...