Øya Vikelen i Farsund er en av de i kulturhistorisk sammenheng mest interessante øyene i skjærgården her sør. På østsiden av øya finnes det et godt bevart gårdsanlegg med hustufter og gravhauger. Gravhaugene er ganske sikkert fra eldre jernalder (0-500 e. Kr.), mens de synlige tuftene kan være en del yngre, kanskje fra høymiddelalder. Fast bosetning på øya har det nå uansett vært i flere perioder – første gang (?) for nesten 2000 år siden. Men det finnes også en annen slags tufter på Vikelen.
Strandtufter
Flere steder i skjærgården på Sørlandet finnes spor etter små, sammenraste hustufter og båtstøer. Lokalt har disse kulturminnene forskjellige navn: ”steinhus”, ”kotter” og ”hytter”. Det er først i år at vi har begynt å registrere slike tufter i Vest-Agder, men det viser seg at de føyer seg inn i det mønsteret som tidligere er funnet på Vestlandet, i Oslofjorden og langs hele den svenske kysten. Noen steder ligger tuftene samlet i større grupper, som gjør det relevant å tale om vær.
Arkeologene har også flere navn på dette fenomenet. På Vestlandet kalles tuftene for fjæremannstufter eller strandtufter, i Østfold snakker man om "Hvalertufter", mens svenskene bruker det mer nøytrale begrepet ”tomtningar”. Jeg vil foreslå at vi kaller våre tufter for strandtufter.
Dateringene varierer fra eldre jernalder til 1800-tallet. Ingen av de nyfunne anleggene i Vest-Agder er nærmere undersøkt (utgravd), og vi kjenner ikke funn fra dem. Trolig skal vi forvente en stor tidsmessig spredning også hos oss.
Minst to steder på Vikelen ble vi forevist slike tufter. Begge steder dreier det seg om større husklynger, der mange mennesker kan ha hatt tilhold samtidig.
Strandtuftene ligger slik til at det er rimelig å sette dem i sammenheng med fiske. Fra Sæsøy i Mandal kjenner vi et par ”steinhus” ved Snerpesundet, som fra gammelt av gikk for å være en ypperlig kasteplass etter makrell. Stedet ble kalt ”Kommodeskuffa”, og fisket her var så ettertraktet av de forskjellige notlagene at en tørnordning ble innført for å unngå krangel. Et par ”vaktebuer” eller ”steinhus” ble satt opp, og her overnattet lagene under det mest hektiske fisket.
Foreløpig kjenner vi strandtufter på Lyngøya i Kristiansand, på Sæsøy, Skjernøy, Stusøy og Ørpholmen i Mandal, på Vikelen i Farsund og på Dragøyna og Prestøyna i Flekkefjord. På Vikelen (to lokaliteter) og i Kjerkeviga på Skjernøy har vi å gjøre med omfattende bebyggelsesspor som vanskelig kan kalles noe annet enn vær – altså en sesongmessig bosetning med vekt på fiske (og fangst?). Dette er etter alt å dømme de eldste fiskeværene som er påvist på Agderkysten.
Det er all grunn til å forvente mange flere funn av strandtufter i årene som kommer. I noen tilfeller gir stedsnavnene en pekepinn om hvor en skal lete. Navn som Værvoien/-vågen (Revøy), Udvåre (eg. Ut-vær), Innvåre, Udvår, Songvår, Eggvær, Mannevær og Buøy indikerer trolig virksomheter av denne typen.
At det skjuler seg flere strandtufter også i Austad og Spind, er det ingen grunn til å tvile på.
Spesialisert virksomhet eller selvberging?
Spørsmålene som disse tuftene reiser, er mange? Svarene er foreløpig nokså få. På steder som Vikelen, der bebyggelsen har form av regulære fiskevær, skal vi ikke se bort fra at aktiviteten kan gå tilbake til eldre jernalder. Dersom det kan påvises at værene på Vikelen og – helt sikkert – en rekke andre steder utenfor Lista skriver seg fra forhistorisk tid, nærmer vi oss kan hende elementer av en forklaring på den rikdommen som kan spores i det arkeologiske materialet på fastlandet på samme tid.
Det er også et åpnet spørsmål hvordan fisket og fangsten i ytterskjærgården ble organisert. Kan hende skal vi tenke oss store lokale variasjoner. I Vest-Norge er det påvist spesialisert fiske og fangst fra regulære fiskevær på de ytre øyene i yngre jernalder. Jeg har vanskelig for å tro at denne virksomheten har foregått utenfor de lokale stormennenes kontroll.
Muligens er de store samlingene med strandtufter eldre enn de enkeltliggende tuftene, og muligens representerer klyngene spesialisert sesongfiske og –fangst i regi av lokale jordeiere, mens de enkeltliggende tuftene skriver seg fra en senere tid og står i forbindelse med ”vanlig” bondefiske?
Frans-Arne H. Stylegar er kulturhistoriker, arkeolog og skribent.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
13. juni 1848 var en skjellsettende dato på gården Dåreid i Spind, Farsund kommune. Denne dagen for over 150 år siden var det utskiftning på...
-
Et av de største jernaldergravfeltene på Agder – ”Kjempegravene” – lå tidligere i området ved Oddernes kirke i Kristiansand. Mange forfatter...
-
Den berømte vikingen Rane «den vidfarne» var Olav Haraldssons fosterfar og våpenbror, og den som tok med den da tolvårige Olav på hans før...
2 kommentarer:
HAHAHAHAHA!!
Rygh og Nielsen holder dere fortsatt for narr!
Både Borgartingsloven, Gulatingsloven, Ottar, Historia Norvegia og sagalitteratur forøvrig omtaler samer langs hele kysten av Norge -i tillegg til at de dominerer innlandet foruten Opplandene. Men alt dette hoppet både Yngvar Nielsen og Oluf Rygh pent bukk over etter Nielsens lille tre-ukers befaring i Trøndelag hvorpå han fastslo at samer aldri har vært lengre sør. Uttalelsen førte raskt til flere domsavgjørelser til reinsamers disfavør. Videre benyttet Rygh Nielsens dogme i landbruksmatrikkelen sin hvor alle Finn-navn nord for Trøndelag henviste til samisk tilstedeværelse, men hvorpå Finn-navn lengre sør utelukkende var oppkalt fra mannsnavnet Finn.
Om man kikker på kartet så ser man at både Fin(n)-, Fen(n)-, Vin(n/d)-,Ven(n)-, Se(e/i)m- osv. florerer langs både kyst og innland. I tillegg kommer stedsnavns-mangfoldet Finn Myrvang har avdekket siden 1970-tallet!
Ser vi på den samiske gravskikken (røyslegging) så strekker den seg hvertfall tilbake til bronsealder og opptrer i hele landet.
Asbestkeramikk strekker seg fra Kola til Agder fra yngre steinalder til eldre jernalder, og tilegnes samisk kultur. Både flint-, kvarts- og slipte skiferredskaper vedvarer i samisk arkeologikontekst i enkelte tilfeller helt frem til vikingtid-middelalder. "Depotfunnene" våre i sør er muligens bare en avledning fra "offerfunn" slik man kjenner de fra samisk kultur.
På tide å åpne øya folkens, det er nok flere skjeletter i skapene i norsk historiefortelling, og Rygh og Nielsen bør vel betraktes som noen av våre fremste historieforfalskere.
Velbekomme.
Frem til omkring 1840 var forskerne (historikere, språkforskere og zoologer) enige om at samer måtte regnes som siste rest av urbefolkningen i Nord-Europa, om ikke også for Vest-Europa.
Tacitus og Ptolemaios plasserte da også samene sør for Skagerrak og Østersjøen i romertid.
Samisk og latin deler dessuten en del vokabular som ikke synes å ha gått via den germanske ekspansjonen i jernalderen, eller som vi finner i gammel norsk per se.
Samtidig har vi nok lånt de fleste terrengbeskrivende adjektivene våre fra samisk, i tillegg til nektingsformene våre, dagligtaleord og mye, mye mer.
Rygh på norsk side og Hildebrand på svensk side skjøv pent samene til side i tråd med både kulturnasjonalistiske og sosial darwinistiske strømninger fra 1860-årene når de lanserte "To steinalderkulturer"-hypotesen sin (basert på flint-distribusjon i det arkeologiske materialet). Flint florerte jo hovedsakelig sør i Skandinavia, nærmere kildene. Øvrig steinmaterialer og særlig slipt skifer som var utbredt i nord ble tilegnet samisk kultur, men bare inntil man avdekket stadig mer slipte steinredskaper helt i sør…!
Dessverre virker det språkhistoriske faget, som helhet, fortsatt å hvile tungt på kulturnasjonalistiske ideer fra slutten av 1800-tallet.
Hypotesen til Rygh og Hildebrand ble implementert i lærebøker og spredte seg sigende til de brede samfunnslag noe som nok gavnet embetsstanden og det politiske styret i en omveltende tid med unionsoppløsning og et eskalerende industrieventyr. Beklageligvis virker oppfatningen fortsatt å være høyst reel blant nålevende, både for skandinaver og øvrige, noe som medfører stadig stigmatisering av samer og samisk kultur.
Legg inn en kommentar